Lorrie Moore: Løper forbi

Lorrie Moore skriver litteratur som hun skriver navnet sitt – og gjør leseren svimete.

For et drøyt år siden satt jeg på en flyplass på andre siden av jorda og svimlet. Grunnen til det var verken jetlag eller flyskrekk, men en tjukk, oransje bok som lå åpnet i fanget. Lorrie Moore – The Collected Stories. Det var noe litt snurrig over navnet til den amerikanske forfatteren, noe rart. Men selve svimmelheten inntraff først etter å ha lest et knippe av novellene hennes: For det jeg leste, føltes plutselig mer ekte enn mitt eget liv. Er det rart en mister pusten av sånt?

lorrie

«He’s an asshole – he actually does that for a living.» Sitatet kunne ha vært hentet fra en av karakterene hennes, men det er faktisk Lorrie Moore selv, i en omtale av eksmannen, til The Guardian. Det er i det hele tatt mange skilsmisser, ulykkelige forelskelser, trekantdramaer og andre typiske, gjerne litt forslitte, litterære motiv i Moores litteratur. Hun går på detaljnivå i de store, klisjéfylte følelsene; plukker dem fra hverandre, studerer bitene og skriver deretter om dem på en slentrende, tilforlatelig måte. Utsnittene hun velger seg ut, er så uventet, og resultatet er at vi, leserne, overraskes gang på gang og tvinges til å tenke nytt omkring temaene hun beskriver.

Continue reading

Nå snører hun korsettet igjen

Hva er det med Keira Knightley og kostymedramaer?

(Foto: United International Pictures.)

(Foto: United International Pictures.)

Det er noen Keira Knightley har lyst til å kverke.

Hun sitter bakoverlent i rokokkostolen, i en suite på ærverdige Claridge’s Hotel, midt i Londons shoppingdistrikt. Suiten er kremfarget og teppebelagt, med draperinger og blondeduker, som en fyldig kremkake. Hovedpersonen er derimot kledd i svart ermeløs bluse med noe som minner om silkepapirlignende origamistoff foran på brystet. Hun trekker pusten.

– Hun damen der, altså, hun irriterte meg grenseløst, jeg hadde lyst til å kaldkvele henne!

Hvem Keira vil kaldkvele, kan du lese om her.

På trykk i D2, 2.11.2012

I ullent terreng

Sør-Afrikas litterære wonderboy Damon Galgut trives best på ville veier. Bokvennen møtte ham på hjemmebane i Cape Town.

Damon – hvem? Med kun én roman kledd i norsk språkdrakt foreløpig, er Damon Galgut muligens et ubeskrevet blad for flertallet av norske lesere. Det er ingen grunn til at det må forbli slik. Sør-Afrikas litterære yndling blir stadig skrytt opp i skyene av eldre forfatterkolleger. André Brink kalte romanen The Good Doctor for «et av de mest dyptpløyende og opplysende vitnesbyrd om overgangene mellom det gamle og det nye Sør-Afrika.» En annen forfatter, Rian Malan, har det ikke med å skryte av kolleger, men gjør et unntak for Galgut: «I ettertida vil The Good Doctor bli stående som en av de store litterære triumfene i Sør-Afrikas overgang til demokrati.» Bokbransjen nikker bekreftende: boka sikret forfatteren en Bookerpris-nominasjon – og med det et internasjonalt gjennombrudd. Romanen er en dirrende psykologisk undersøkelse av Sør-Afrika etter apartheid. Galgut skriver om utfordringene «det nye Sør-Afrika» står overfor etter at regnbuenasjonsrusen har lagt seg og optimismen er borte. Vi møter to leger på en klinikk i det som under apartheid var de svartes homelands, et kunstig avgrenset område midt i ingenmannsland. Lawrence er den unge idealisten som tror skillelinjene mellom svart og hvit ble oppløst sammen med apartheid, Frank er den eldre , realistiske kynikeren som ser at fortidas store forskjeller fortsatt lever i beste velgående i Sør-Afrika.

Oppfølgeren fra 2008, The Impostor – Bedrageren – skjærer om mulig enda dypere inn i dette kjøttstykket som er Det Nye Sør-Afrika. Her beskriver Galgut korrupsjon og maktkamp: den hvite spekulative storkapitalen som drivkraften bak den nye multi-kulti fasaden. Poeten Adam reiser ut til den karrige halvørkenen Karoo for å skrive landskapspoesi. Det går ikke så bra. Romanen behandler et tema som ikke er ukjent i sørafrikansk litteratur, nemlig de hvites syn på jorda. Fra de første hvite koloniherrene kom seilende fra Europa på jakt etter et paradis, til apartheidregimet, som forviste de svarte til egne områder, har den sørafrikanske jorda alltid vært omdiskutert.

Forfatteren beveger seg, derimot, vekk fra den sørafrikanske jorda i sin siste utgivelse, I et fremmed rom: til fots, i fly, i buss, i båt, på et sykkelsete. I et fremmed rom er satt sammen av tre ulike reiseskildringer, fortalt i skiftende perspektiv av en sørafrikansk vandrer ved navn Damon, og også den fant veien til Booker-prisens shortliste. Galgut skriver om å reise, om å være in the zone: om flyktige vennskap, voldsom sjalusi, skam over å sløve i sola i fattige afrikanske land, maktkamp i Lesotho, dødskamp i India…. Selv har han nettopp kommet hjem fra to måneder India – fortsatt solbrun – når vi møtes i leiligheten hans i Cape Town. Den er møblert med minner fra fjerne avkroker. Her er sjal fra India, fargesterke tepper og puter fra fjern og nær, små trefigurer, gamle, vakre bruktmøbler i mørkt tre. Hver ting synes å ha sin egen historie, det er vanskelig å la blikket falle til ro. Over alt er det bøker: Den ene veggen er møblert med slitte klassikere; de ligger og slenger på toppen av skap, i små hauger på gulvet, strødd rundt i vinduskarmene. Forfatteren prøver å halvveis gjemme seg bak den store tekoppen, fokuserer på å blåse på teen. Når han kikker opp, er det med brune, sørgmodige øyne som får meg til å tenke på en trist mops – mens Greenpoint stadion glitrer i det fjerne og blokkerer for havutsikten.

Continue reading

Ha ru hørt a?

Aina Villanger skriver dikt du bør lytte til.

Hett tips til håpefulle med skrivekløe: Det gjelder å skrive om de store tinga. Og kanskje finne opp et snodig språk i samme slengen. Tenk at en bokdebutant, en poesidebutant til og med, skulle få så mye oppmerksomhet! Aina Villanger har i alle fall skrevet fram en hel kosmologi og en verdenshistorie, i ett eneste stort jafs, i form av et langdikt delt i tre. Langsang – et flytans habitat starter i fødselsøyeblikket: vi følger et ru – et du – fra fødsel, oppvekst, oppdagelsen av seksualiteten; på den kronglete stien mot å bli et skrivende menneske.

brått bleire høl i hinna
i en foss a rødt rantru ut spjæla hud
med fjeset dekt a folie
druknaru inn i landet med luft

Det muntlige, hjemmesnekra språket har fått anmelderne til å grave fram sine flotteste superlativer, klistre på henne merkelapper av den sjeldne sorten; den blodferske poeten er «en unik stemme», som «beriker den norske litteraturen» med sine «nyskapende og energiske» dikt. Det er «stort tenkt», nikker anmelderne. Hør bare:

et sjokk a trykk sprengte levninger opp a søvn 
et hull på gassbyllen blåste fossiler ut a pakning 
termisk cracking kokte kjemikalier om te gift 
blowouts kasta flammespy ut a rør

En dobbel – eller trippel – skapelsesberetning? Her er universets tilblivelse, men også skapelsen av et individ som igjen skaper sin versjon av verden, skapt av en poet som selv hevder hun ikke vet så mye om poesi. En poet som har skrevet en diktsamling skapt for scenen, men som selv kan bli så nervøs før hun møter sitt publikum at hun må gjennom indre og kroppslige prosesser først.

Continue reading

Der Regnvær über Berlin

Enkelte ganger kan et overraskende regnskyll være akkurat det du ikke visste at du trengte.

Fotball-EM har smittet Berlin. Flatskjermene har inntatt byen, HD-revolusjonen er nær. På hver fortauskafé, i hver ølhage, i parkene, i kneipene, i de asiatiske take-away-restaurantene, i falafel-sjappene, i kioskene: overalt brøles og synges det. Den stødige stemmen til tyske fotballkommentatorer er soundtracket denne sommeren, mens jubelen fra europeiske fotballfans korer i bakgrunnen. Men denne fredagsformiddagen er det dagen derpå og EM-stille i Berlin. Kun falafelpapir, søppel og størknet spy i de morgenlyse gatene; synlige spor etter den halve millionen hoppende tyskere på Brandenburger Tor kvelden i forveien. Vi er på vei mot Mitte med tohjulingene våre da himmelen plutselig slår seg vrang, skifter ham; blir koksgrå der den før var lyseblå. Så braker det løs, som tusenvis av brølende hooligans. Den første regndråpen treffer nesa, så den neste, og vi skjønner at vi må handle, fort. Regnet skyller bort restene av fredagsnatta; en syndeflod renner ned i kloakken. Vi sykler så det spruter. Et glassbygg glinser i regnet, fanger oppmerksomheten vår: vi må inn dit! Et galleri, hvilket som helst, så lenge vi holder oss tørre på føttene.

Inn i varmen: riste av seg regnet, forbi en installasjon av noen trær(gran, furu, bjørk) som henger opp ned i vendbare vaiere, og videre. Et skarpt, hvitt lys blender oss i det vi trer inn i den store hallen. Svart skrift på veggen: Alfredo Jaar: THE WAY IT IS. AN AESTHETICS OF RESISTANCE. Den chilenske artisten holder en retrospektiv utstilling her – og i to andre Berlin-gallerier, samtidig.På en stor plakat: RWANDA RWANDA RWANDA RWANDA. Ved siden av en plansje med informasjon om folkemordet: «Over en periode på fem måneder i 1994, ble over én million rwandere ­– for det meste medlemmer av Tutsi-minoriteten – systematisk slaktet ned mens det internasjonale samfunnet lukket øynene.» Jaar har alltid vært opptatt av det politiske; av menneskerettigheter og media, leser vi. Men orker vi en utstilling om folkemordet i Rwanda på en fyllesjuk dag som denne?

Alfredo Jaar: Rwanda, 1994

Alfredo Jaar oppholdt seg i Rwanda i de fem fatale månedene i ’94. Han har sett spøkelser, fått mareritt; han har tatt filmrull på filmrull med lidelser. Men hvordan viser man fram en krise som den i Rwanda? Man viser den ikke.

Store landskapsfotografier henger på veggene. En grusvei; en åker; en ensom sky på den blå himmelen; ryggene til to små kamerater som holder rundt hverandre. Landskapet er slående vakkert. Det kunne ha vært hvor som helst; det kunne ha vært Chile. Men «Shot # 21» skrevet med sløv håndskrift ved siden av en tegning av en kirke, en åker og en vei minner oss på at det vi ser er landskapet etter en massakre.

Alfredo Jaar: Field, Road, Cloud, 1997

Videre, inn i et mørkt rom. Svarte fotobokser, stablet oppå hverandre, i ulike høyder, kun opplyst av små, nakne lyspærer. Som miniatyrminnesmerker. «Ikke løft boksene», står det på en plakat. Skriften på boksene forklarer fotografiet som ligger inni boksen. Fotografiet vi ikke får lov til å se. Han holder bildet tilbake, skåner oss for det vonde. Det er da første klump i halsen melder seg, sammen med en trang til å løfte opp boksene og se om de samme ordene står å lese på boksen under, og på den under der igjen. Han kunne fortalt så mye mer, men velger å holde igjen. De nøytrale ordene skjærer i noe inni oss. Det vi ser denne lørdagsformiddagen er det motsatte av medias trang til å dokumentere hver minste detalj etter en krise som den i Rwanda.

Alfredo Jaar: We Wish to Inform You That We Didn’t Know

I stedet viser Jaar oss en kort dokumentarfilm. Bill Clinton på talerstolen, to år etter folkemordet. Han ser lei seg ut; skamfull. Neste klipp: én grøft og tre rwandiske skjebner. En leter forgjeves etter familien sin i grøfta, en spiller død, mens den tredje blir reddet opp fra de døde. Vi famler etter hverandres hender i det mørke rommet. Hvem hadde trodd at vi, på en fredagsformiddag, skulle sitte inne i et dunkelt rom i Berlin og tenke på Rwanda?

Alfredo Jaar: The Eyes of Gutete Emerita, 1996

Vi må videre. Neste rom, også det mørklagt. To øyne stirrer på oss. Nei, to tusen, tohundre tusen. Over en million lysbilder; et rom fullt av øyne. Det er øynene til Gutete Emerita. Blikket hennes, i haugevis. Gutetes mann og de tre sønnene hennes ble drept foran øynene hennes mens de var på gudstjeneste i den samme kirken vi så på det håndtegnede kartet. 400 mennesker ble drept i kirken. Men Gutete klarte å flykte med dattera. Vi ser bare øynene hennes, uendelige. «I remember her eyes. The eyes of Gutete Emerita». Skriver Jaar.

The Eyes of Gutete Emerita, 1996

Det gjør vi også. Når vi tumler ut av Berlinische Galerie noen timer seinere, med glassaktige blikk og hver vår tunge kunstbok under armen, har det sluttet å regne. Det lukter våt asfalt. Sola blunker til oss, dagen ligger der, åpen og håpefull, som bare en fredagsettermiddag i Berlin kan gjøre. Snart flimrer flatskjermene; snart møtes 22 mann i Kiev. Fra et mørkt rom i Berlin: et fast blikk som aldri slutter å brenne.

PS: Utstillingen vises fram til 17. september.

www.berlinischegalerie.de

Blant dikkedarer og etonsnippfinter

Terje Holtet Larsens dypdykk ned i sinnet til et overflødig menneske bør få påsatt merkelappen «vanedannende litteratur».

Terje Holtet Larsen

«Dilettanten»

Oktober

Det begynner i det stille: Forfatteren bak boka «Home is where you die, sier Mr. Saunders» inviteres til herreklubben The Dandy Dilettantes, hvor han blir oppmerksom på en smokingkledd herre. Etter å ha kastet noen blikk på ham bestemmer han seg for at dette er en mann som eksisterer «kun på overflaten av seg selv.» Forfatteren gir tidlig uttrykk for en lengsel etter en annen tilhørighet enn hans egen. Så hva med å dikte den opp? Svaret: Oskar Muri jr., den smokingkledde herren. Forestillingen om livet til et overflødig menneske kan begynne.
Continue reading

Veslevoksen

Det er langt fra cupcakestrøsselgenerasjonen på Manhattan til de unge arbeidsledige i Aten.

«Ingen er økonomisk uavhengig før de er minst 25 år. Eller til og med 30.» Det hevder karakteren Charlotte i «Tiny Furniture», debutfilmen til 25 år gamle Lena Dunham, som også står bak den hypa HBO-serien «Girls».

«Girls» handler om fire twentysomethings som forsøker å finne lykken – karrieremessig, kjærlighetsmessig – i The Big Apple. Ikke ulikt «Sex og singelliv», kanskje? Men nei. Glem Carrie Bradshaws glossy liv. Det er en ny jente i byen. Til tross for at en av girlsa har S&S-filmplakaten hengende på veggen, og betrakter seg selv mest som en Carrie og noen ganger som en Samantha («fnis!»), er vi langt unna shopping, Jimmi Choo og perfekte orgasmer. For de fire jentene i «Girls» handler det om å overleve i millionbyen: det handler om å bli likt, og ikke minst: å bli noen, ikke hvemsomhelst. For hovedpersonen, den 24-årige forfatterspiren Hannah Horvath (gestaltet av Dunham selv), innebærer det å bli stemmen til sin generasjon – eller i det minste en stemme i en generasjon. Hun skriver essays på fritida, som forhåpentligvis skal forvandle seg til en bok.
Continue reading

Terror i fredshagen

En muslim skaper ufred i fredens hage i en «hva hvis… ?»-roman som tør å stille mange vanskelige spørsmål. For er det egentlig greit at en muslim designer minnesmerket for 9/11?

Amy Waldman

«Den lukkede hagen»

Oversatt av Bente Klinge

Gyldendal

«Den lukkede hagen» … Tittelen får meg til å tenke på Kate Morton, Lucinda Riley og andre kvinnelige bestselgere som skriver om de myke ting, for ikke å glemme barneboka «Den hemmelige hagen». Men forfatterdebutant Amy Waldmans terrorroman er alt annet enn skjønn – og passer ikke for barn.

Forestill deg at en jury med ansvar for å velge ut et minnesmerke for å hedre de omkomne etter et terrorangrep på Manhattan faller for en hage: Lukket og kvadratisk, med brede kanaler og stier, plantede trær og trær av stål hentet fra bevarte rester etter angrepet, omkranset av en mur hvor ofrenes navn står listet opp. Vakkert. Verdig. Vi er enige.

Forestill deg så at arkitekten bak det anonyme vinnerbidraget heter Mohammad Khan («Mo» blant venner). En (amerikansk) MUSLIM! Snart er hele USA besatt. Hagen er toppsak på alle nyhetskanaler, og fører til en mediebonanza uten sidestykke. Støttegruppene går amok – at en muslim skal designe minnesmerket, det er som å bli spyttet på. Anti-islamistiske grupper melker saken for det den er verdt, muslimske kvinner får hijabene revet av seg, moskeer blir skjendet – stemningen er mildt sagt amper.
Continue reading

Godtepose i bokformat

Å lese Jennifer Egans punkrockepos er nesten like heftig som å få favorittbandet hjem i stua.

Jennifer Egan

«Bølle på døra»

Oversatt av Kyrre Haugen Bakke

Forlaget Oktober

En sjelden gang inntreffer den, følelsen av boblende forventning. Som når du er på vei til en konsert du vet blir bra. «Bølle på døra» («A Visit from the Goon Squad») gir deg den samme følelsen: allerede fra første side aner du at nå, snart!, er du med på noe helt spesielt. Forventningen gjøres ikke mindre ved at Egan allerede har rasket med seg det som finnes av litterære priser i USA, deriblant Pulitzer-prisen, eller at superlativene har haglet over boka som konfetti, og at hun nå har tatt steget inn i litteraturens Walk of Fame. Så innfrir hun forventningene? Ja? Ja!

Rart med det: «Bølle på døra» er egentlig en ganske sær, skakk og rufsete sak; ei bok med høyt tempo og volum, som en rockelåt på full guffe. Vi går fra 70-tallet til 2020 på under 400 sider, dreier innom New York, Afrika, musikkbransje, popkultur og teknologi, fortalt via 13 hovedpersoner, som enten er løselig forbundet eller nært knyttet til hverandre. Blant karakterene finner vi en tidligere punkrocker, nå stjerneprodusent, som strør gullblader over kaffen sin, strever med potensen og frustreres over at musikken som produseres ikke høres ekte ut lenger; hans lettere kleptomane assistent og en smått mislykket eventplanlegger som skreddersyr PR-strategier for diktatorer som ønsker en ny start. Dette er ingen tradisjonell roman, hva er den egentlig? En hybrid? Det er i hvert fall ingen sammenhengende historie som fortelles, likevel henger ting sammen på en snodig måte. Bipersoner gjøres til hovedpersoner og omvendt, de forsvinner og spretter opp igjen senere i boka, uten at det lukter forslitt flettverksroman; snarere blir en glad i karakterene, der de strener av gårde i all sin menneskelige vaklevorenhet. Boka er både lettlest og lag-på-lag. De ulike delene kan leses isolert eller samlet, som et vellykket konseptalbum: låtene (delene) fungerer fint hver for seg – noen trykker på nostalgiknappen mens andre får deg til å smile – men spill hele albumet, og gåsehuden melder seg.
Continue reading

Steinlette sider

Ikke la deg lure av det sobre omslaget og det beskjedne sideantallet: Geir Nummedals debutroman vil overraske deg.

Geir Nummedal

«Hun er der hele tiden»

Oktober

Kanskje er det Blindern, kanskje Sommer-Oslo med unge, smilende mennesker. Kanskje lettbeintheten blandet med alvoret, uroen under overflaten? Stemningen i Geir Nummedals romandebut «Hun er der hele tiden» fikk meg i alle fall til å tenke på Joachim Triers «Reprise».

Ikke dermed sagt at Axel – bokas hovedperson – er en plaget ung mann. Axel er litt. vit.-masterstudent i 20-åra, samboer med livsglade Maren. De treffes ved en tilfeldighet. To studenter, snart med øye for hverandre: en typisk perfekt sommerdag, fra øl på Blindernplenen, via reker og hvitvin på Lille Herbern, til klining i Vår Frelsers Gravlund. Maren er sommerbrun og truseløs og deilig. Det bobler over.

Ett år seinere har ting forandret seg. Når vi møter Axel første gang, er det vinter og han på vei til en bisettelse. Studiekameraten Fredrik har hengt seg i et rep, et brev er alt som er igjen. Axel er seint ute til bisettelsen, løper over på rødt, jenta bak ham følger også med ut i veien og blir truffet av en bil. Idet ambulansen ankommer, forsvinner Axel i en taxi, mens hun blir liggende igjen i den blodige snøen. Dette skal bli gjengangeren i boka: jenta i alt det hvite og røde.
Continue reading